Noko av det som har gjort sterkast inntrykk er positiviteten og engasjementet, samt rekrutteringa, blant unge Røde Kors-frivillige her i Rwanda. Dette er absolutt noko me heime kan lære mykje av!

Den største utfordringa, slik eg ser det, er mangel på informasjon. Ungdom i Rwanda har få kanalar for å få vite om Røde Kors sine prinsipp, historie og aktivitetar. Også dette i sterk kontrast til Norge, der tilgangen på Internett er så godt som fullstendig, og ein på få sekund kan finne det meste ein lurer på. Her er informasjonsoverflod, heller enn manko, hovudutfordringa. Dessutan får me i Noreg bortimot kasta formell utdanning etter oss, noko som gjer at verdien av den nok forsvinn ut av syne for mange. Dette er forståeleg, men veldig synd, med tanke på kor verdifull den er, og kor mange unge som tørstar etter slike moglegheiter rundt om kring i verda.

Det var alt eg rakk å skrive no – og om 1 døgn er eg vonleg attende i Oslo. Mange gode gjensyn ventar, men minna herfrå vil nok skine lenge, både frå Røde Kors og frå gode vener eg har fått. Eg legg ved nokre eksempel under. Takk til alle som har fylgd bloggen min – eg vonar å treffe mange av dykk i sommar!

Alt godt,
Harald

Skuespel om Røde Kors sin rolle i væpna konflikter, på 8.mai-arrangementet vårt.

Konsentrerte tilskodarar den same dagen - altså den Internasjonale Dagen for Røde Kors/Røde Halvmåne.

Kvardag: bakpå ein moto, på veg til kontoret.

Kurs i ikkjevaldeleg kommunikasjon. Arrangert av instruktørar opplærte av oss. Litt stolt

Same kurs, denne gongen med annan metodikk

Avskjedsfest for Laura, med Lilli og Carla frå Tyskland.

Butare Crew: Harald, Vincent (Belgia), Sigri, Laura (Belgia)

Saman med frivillige, alle universitetsstudentar og hardtarbeidande frivillige!

Gåveoverrekking i Butare: president Edmond storkosar seg som utdelar.

Innsamlingsaksjon - både folk og kleskorger er godt merka med symbolet.

Eksamenstid = Røde Kors-tid!

Mai er eksamensmånad, både i Norge og i Rwanda. Heime i Noreg har frivillige organisasjonar ein tendens til å gå i dvale når perioden for prøvene står på. Her i Rwanda, derimot, blir Røde Kors-aktivitetar prioritert, trass i at mange har skule å tenke på. Og utdanning er ikkje akkurat mindre verdsett her enn heime blant dei heldige få som får lov/råd til å gå på universitetet, for å seie det slik!

Allsidige aktivitetar fram mot 8.mai

Denne veka er det 8.mai-markering (for dei som ikkje veit det: den internasjonale Røde Kors-dagen) og feiring av Røde Kors ei veke til endes her i Rwanda, og spesielt i Butare, etter at dei førre norske ungdomsdelegatane Carina og Camilla la ned ein stor innsats her i fjor. Aktivitetane som står på programmet er:

Innsamling av klede/pengar til dei trengande på sjukehus

Stand med Røde Kors-informasjon og medlemsverving

Gangfeltsmaling og trafikk-sikkerhetskampanje (zebra crossing)

Blodgjeving

Sportsarrangement med fotballkamp, song, sketsjar og diktopplesing

Verdifull innsats

Eg kjem seinare tilbake til dei forskjellige aktivitetane nemnt her, men i dag vil eg berre publisere nokre bilete frå gårsdagens innsamling. Røde Kors student-gruppa ved National University of Rwanda gjorde ein flott innsats i 3-4 timar, trass i at nokre har eksamen allereie i morgon! Som så mange gonger før har NUR-studentane vist stort engasjement for å hjelpe dei som treng det mest.

Den samla mengden pengar og ting blir først klar på laurdag, då desse skal delast ut på to sjukehus her i Butare. Fasilitetane for dei som er innlagte her er nemleg veldig reduserte, så å bli støtta med litt mat eller klede er kjærkomment.

Du kan også gjere noko heime i Noreg

Med dette vil eg oppfordre alle heime i Norge, eksamenstid eller ei, til å gjere ein innsats som bøssebærarar eller i det minste som givarar laurdag 8.mai – de vil i så fall kunne bistå menneske som befinn seg i ein sårbar situasjon, både i Norge og i utlandet. Les meir om Røde Kors sitt arbeid på: www.rodekors.no.

Gå inn på http://www.rodekorsaksjonen.no/ for å registrere deg som bøssebærar, eller gå hit for å gi ein 50-lapp (eller meir) for å hjelpe Røde Kors Ungdom med å nå målet for årets 8.mai-innsamlingsaksjon.

Røde Kors-søsken: Chantal (til venstre) hjelper oss i huset, samtidig som ho er frivillig innan helse. Edmond (til høgre) er president for dei frivillige i Huye distrikt.

Norbert, tidlegare RK-president på universitetet, viser veg, medan dei andre frivillige ser på listene over butikkar som allereie er spurt om å bidra.

Eit knippe frivillige på vei ut for å spørje det lokale næringsliv om å hjelpe trengande på sjukehusa.

Eg fylgjer to frivillige rundt på leiting etter småbedrifter som kan bidra med ein slant, noko tøy el.l.

Me prøvar lykken i ein lokal bokhandel..

Venting i spaning på om dama bak disken har noko å bidra med til innsamlinga...

Og bidra, det var ho villig til - her blir beløpet ført opp på lista.

Morosjappe: morosam sjappe med morosamt namn.

Ny fangst: denne gongen klede frå ei systue.

Eg stiller som regel opp når eg blir spurt om å posere, her ved endt misjon, saman med Isaiah og Jean Claude.

Butare by night: som seg hør og bør må eg ta eit natt-bilete med Røde Kors-banneret over byen, med påminnelse om at 8.mai er offisiell dag for Røde Kors og Røde Halvmåne.

Vel, nok unnskyldningar. For å oppsummere på den måten eg trives best med fylgjer ein del bilete av ting eg har gjort og opplevd den siste månaden, lett blandings av Røde Kors-arbeid og fritid.

Open dag på universitetet, der alle organisasjonar, inkludert Røde Kors, promoterer seg sjølv og sine aktivitetar.

Ein gut som bur i ein model-village fyller vatn frå ei pumpe sponsa av Røde Kors.

Sigri klar for dugnad med hakke og fotoapparat, medan mors kamera er populært blant lokale born.

Eg prøvar å bidra som best eg kan under den månadlege dugnaden (umuganda). Likevel ikkje heilt fritt for peiking og latter frå dei som faktisk har laga grøft før.

Mange mønster og fargar i klesplagga til Rwandiske kvinner…

Mi tyske "søster" Corinna, som kom på besøk – her på båttur på Kivu-sjøen, Dette er eit av dei siste bileta av brillene mine, som no ligg på sjøens botn etter eit spontant stup (med briller på).

Ei av øyene i innsjøen har ein enorm koloni med flaggermus – ein fascinerande skapning synes eg.

Eit par dagars deilig slaraffenliv med bading og 6-dobbel yatzy (som faktisk tilfører spelet ein del strategi/taktikk).

Eg har aldri sett vulkanen Nyarigongo så tydelig som då me overnatta på Amahoro-øya. Eit nydeleg syn, og mindre aske enn i Europa.

Skoen min, med sommarfuglane som kom og slo seg ned ei stund – frå Nyunge nasjonalpark.

Ei Røde Kors-gruppe på ein ungdomsskule nær Butare, der eg var med ein frivillig frå universitetet som underviste i internasjonal humanitær rett (reglar i krig).

Besøk hjå ein annan ungdomsskule. Frivillig frå universitetet Emmanuel forklarer om korset, halvmånen og krystallen for interesserte elevar.

Me fekk endeleg besøkt gorilla-familiane i nordre Rwanda då Corinna var på besøk – her ei gorillamor med unge.

Og ein luring av ein ungdom som poserer…

Danskane (Ane, Louise, Christin, Christian) blir presentert for Røde Kors-gruppa på universitetet i Butare, i anledning valg av ny komité.

Møte med Paul, kontaktpersonen vår (midten), og Wilson, Røde Kors sin ungdomspresident i Rwanda (til høgre).

Som ein parallell til det geografiske forholdet mellom Norge og Danmark, ligg Uganda rett nord for Rwanda og er ca. 10 gonger så stort. Som Rwanda, derimot, er også Uganda herja av konflikt på ein skala heilt ukjent for oss skandinavar. Det nordlege Uganda har i meir enn tjue år vore åstad for krigshandlingar mellom the Lord’s Resistance Army (Herrens motstandshær – LRA) og regjeringsstyrkar (UPDF). Resultatet er titusenar med døde, meir enn to millionar internt fordrevne (der nær halvparten er born under 15 år), samt vel 20.000 barn som har blitt tvinga til å bli barnesoldatar. Tvangsarbeid og sexslaveri er også skjebnen for alt for mange born.

Me fekk beskjed om å hoppe av bussen då me såg dette skiltet, ein times tid utanfor hovudstaden Kampala.

Danske Ungdommens Røde Kors har samarbeidd med Uganda Røde Kors i over tjue år, så for oss som del av andre års samarbeid mellom Norge og Rwanda er det mykje å lære! Også i Uganda er fokuset på aktivitetar av og for unge. Kvart år reiser åtte ungdomsfrivillige frå Danmark til Uganda for fem månader, for å samarbeide med ’Task Force’-grupper beståande av ugandiske ungdomsleiarar, om å trene opp ungdom i såkalla Life Planning Skills (livsplanleggingsferdigheiter – LPS – meir om det under). To danske langtidsfrivillige er i Uganda i sju månader, og samarbeider med 4 overordna ungdomsleiarar frå Uganda i å trene opp ’Task Force’-grupper, halde leiarkurs, og evaluere programmet.

Eg mellom Brendah (til venstre) og Ane (til høgre) - Røde Kors Ungdom frå Uganda, Rwanda/Noreg og Danmark i skjøn foreining. Foto: Sigri Stokke Nilsen.

Det er desse to noverande langtidsfriviljuge, Ane og Christian, som me har blitt kjent med den siste månaden, saman med Louise og Christin, som er i Uganda for å utvikle eit tilleggsprosjekt av LPS, spesifikt retta mot å hjelpe ungdom i eit samfunn prega av vald til å planlegge ei framtid. Igjennom danskane fekk me også møte og bli kjent med Brendah og Samuel, ugandiske ungdomsleiarar som gjer ein super innsats i å lære opp andre.

Louise og Samuel - utanfor kontoret til Apac Red Cross Branch i nordre Uganda.

Hovudfokuset til Ungdommens Røde Kors i Uganda er basert på ynskjet til Uganda Røde Kors om å ha eit konkret prosjekt som direkte henvender seg til ungdom og deira livssituasjon. Dette gjer dei no igjennom det afrikansk/amerikansk-utvikla konseptet Life Planning Skills. Dette er ei samling av 12 undervisingsbolkar, der ungdom lærer opp ungdom i fylgjande tema:

1 Personlege verdiar, familieverdiar og samfunnsverdiar
2 Kommunikasjon
3 Pubertet
4 Seksualitet
5 Skadelege tradisjonelle praksisar (som til dømes omskjæring av jenter)
6 Kjønnsroller og likestilling
7 Forhold/relasjonar
8 Tenåringsgraviditet
9 Seksuelt overførbare sjukdomar
10 HIV og Aids
11 Rusmisbruk, inkludert narkotika og alkohol
12 Å planlegge framtida

LPS-undervisning i Lowero, utført av Brendah for ein lokal gruppe Task Force-medlemmer som snart skal ut og instruere ungdom på sin skule.

Prosjektet Louise og Christin jobbar med handlar både om å lindre og minske mentale lidingar konflikten kan ha påført ungdom, og om det å førebyggje og handtere nye konfliktar igjennom fokus på forskjellige måtar å handle og kommunisere i konfliktsituasjonar.

Dramatiske scener då ei ungdomsgruppe i Apac utfører eit rollespel om landsbykonflikt.

Dette prosjektet har mange fellestrekk med vår workshop om ikkje-valdeleg kommunikasjon og mekling som eg heldt med Gatemeklings-metodikk her i Rwanda i januar. Å sjå korleis det nye opplegge fungerte i praksis i Uganda gav både nye idéar og inspirasjon til å halde fram med dette arbeidet i Rwanda.

Den skal tidleg krøkast...

Nysgjerrige tilskodarar til kva dei eldre ungdomane held på med.

Louise gjev feedback.

LPS-undervising med fokus på konflikt og kommunikasjon - for anledninga innandørs.

Opplegget vart nøye observert både innanfrå og utanfrå lokalet.

Alt i alt var det veldig spanande å sjå det gode arbeidet gjort i Uganda av dyktige frivillige, både frå Danmark og Uganda. Ikkje minst var det godt å sjå kor stort ansvar lokal ungdom tok for å spreie kunnskap og gode haldningar til andre unge i sine lokalmiljø. Det var også interessant å oppleve ein ganske anna tilnærming til samarbeidet enn det me har i Rwanda, ved at det i Uganda er eit såpass konkret og kontinuerleg prosjekt som LPS. Vonleg kan desse lærdomane bli med på å vidareutvikle vårt eige ungdomsdelegatprogram og slik sett føre noko godt med seg for Røde Kors og trengande i Rwanda i framtida.

Sigri poserer saman med ansatte og frivillige i Apac Branch Red Cross.

Gulu by night - fram til 2007 skjedde det mange LRA-angrep i denne byen i nordlege Uganda - men no kunne me sjekke ut nattelivet utan problem.

Etter ein liten ferie til (nydelege!) Nepal og besøk til Røde Kors ungdomsdelegatar der (har byrja legge ut bilder her), er eg no tilbake på kontoret vårt i Ngoma (Butare). Første dagane etter retur til Rwanda gjekk med til eit stort møte der ca. 50 tilsette i Rwanda Røde Kors (RRC) deltok, dei fleste frå hovudkontoret. Formålet var å gå igjennom status og evaluere dei forskjellige programma som RRC driv i landet. Det vil seie: helse, katastrofehandtering (DM), organisasjonsutvikling (OD), informasjon og formidling, sporing (av familiemedlemmer som har komme bort frå kvarandre) og sosiale prosjekt (som OVC-prosjektet me har besøkt fleire gonger). Det heile foregjekk her i Butare over tre dagar, så me fekk møtt og oppfriska bekjentskapet med mange av dei som jobbar i Kigali, inkludert å diskutere nokre av våre aktivitetar. Det var ikkje alltid like enkelt å fylgje innhaldet sidan møtet foregjekk på kinyarwanda, men det var uansett lærerikt å få innblikk i korleis møter foregår om slike store spørsmål her i landet og organisasjonen.

Røde Kors ungdomsgruppe som me besøkte saman med blant andre ungdomspresidenten.

Me har også siste veka vore på besøk hos ei Røde Kors-gruppe på ein skule som har ein veldig høg andel studentar med diverse fysiske funksjonshemmingar – ei flott gruppe som sette veldig stor pris på at me kom. Dessutan har me hatt møter med RK-komiteen i distriktet, med universitetsgruppa og med RK ungdom-presidenten her i landet for å planlegge samarbeidet vidare (det vil seie, mesteparten av dette gjorde Sigri mens eg var på ferie – ho skal ha stor skryt for alt ho har fått til mens eg har vore borte!) Så aktivitetskalenderen for resten av våren byrjar å fyllest opp – med mange spanande og meiningsfulle aktivitetar (meir info fylgjer).

Møte med presidenten (t.h.) og visepresidenten i Huye-distriktet Røde Kors.

Av andre ting som skjer for tida så er ei utveksling med danske ungdomsdelegatar basert i Uganda på trappene. Me får besøk av dei her i Butare på fredag og laurdag og planlegg å vise dei nokre aktivitetar me driv på me her, samt utveksle erfaringar og idéar rundt det å vere skandinavisk ungdomsdelegat i Øst-Afrika. I byrjinga av mars er planen å dra nordover og besøke dei og prosjekt dei driv der. Det hadde også vore veldig spanande å få til ei Røde Kors-utveksling mellom rwandisk og ugandisk ungdom, framover, så me får sjå kva me kan få til på sikt.

Alt i alt er det godt å komme tilbake på jobb og ha mange jern i ilden! Skal prøve å oppdatere meir regelmessig på kva som skjer framover – så det er berre å sjekke denne sida igjen snart

Å vere tilbake i Butare inneber også stam-mat på stam-restauranten: geite-spyd på Faucon!

Eg i aksjon som kurshaldar, i skjorte og finsko i anledning avslutningsdagen.

Temaet for verkstaden var konfliktforståelse, følelsar i konflikt, kommunikasjon, mekling, og instruktør-opplæring, og er direkte henta frå Gatemeklings-eininga i Oslo Røde Kors, som har som formål å lære opp ungdom til å handtere eigne og andre sine konfliktar utan å bruke vald. Eg har også teke kurs om mekling og konflikthandtering på universiteta i Oslo og Cape Town, så dette er noko eg brenn masse for og er skikkelig glad for å ha fått gjennomført, med super hjelp frå Sigri, som skal ha stor honnør for å kaste seg uti det!

Sigri, som overraskande nok har finare handskrift enn meg, skriv programmet for dagen.

Opplegget er basert på ein god blanding av forskjellige metodar, inkludert individuelt, par- og gruppearbeid, masse leikar, noko tavlebasert, rollespel, testar og så vidare. Denne variasjonen gjer det lettare både for deltakarane og for oss å halde fokus og ha det artig, samt forhåpentligvis å få til mykje læring! Slik at sjølv om me merkar at det er ein del kulturforskjellar – kanskje ikkje minst i ein uvanthet med det å snakke om og fokusere på følelsar – så er det kjekt å få oppmuntrande kommentarar som ’the best methodology I have ever seen’ frå deltakarar.

Felles varm lunsj. I Rwanda er det vanlig å forsyne seg éin gong – rikeleg! Forståeleg med kun to eller tre måltid per dag.

Triveleg å ete saman og slå av ein prat som eit avbrekk midt på dagen.

Spesielt spanande er det å ha konfliktverkstad i eit land med ei historie som Rwanda. Eit av ynskja deltakarane kom med i byrjinga av kurset var å bruke konflikten i heimlandet som eit eksempel, noko både me og deltakarane kom inn på. Kurset fokuserer først og fremst på konfliktar i nærmiljøet og i ungdomskretsar, men mykje av konflikt- og meklingsteorien me brukar er meint å vere ganske universell opp til statsnivå og i internasjonale relasjonar. Det er ganske utfordrande å diskutere konflikt knytt opp til historia i landet her, særlig når mange av dei me kjenner har mista både foreldre og søsken i folkemordet. Samtidig er det veldig sterkt, men positivt, når deltakarar opnar seg litt og deler sine syn og erfaringar på konflikten. Ikkje minst var det spanande å høyre om forskjellige måtar konfliktar har blitt løyst på her i landet; i familien har ei løysing tradisjonelt sett vore at svigerfar fungerar som meklar mellom ektefellar; i konfliktar mellom privatpersonar på landsbygda har eit råd av eldre gjerne samla seg for å vurdere saken, og der løysinga går ut på at den som forårsaka problemet symbolsk vartar opp dei andre med sorghum-øl som dei deler etter prosessen for å setje strek; og ikkje minst den svært interessante praksisen gacaca, ein tradisjonell metode brukt etter folkemordet som legg opp til at offer og gjerningsmenn fortel sine historier offentleg, for så at anerkjennelse og samfunnsarbeid blir tildelt, med fokus på at begge partane skal kunne gå tilbake til samfunnet og leve saman igjen. At folk her i dag lever så tett og fredeleg saman berre 15 år etter folkemordet er noko det kan takast stor lærdom frå, også her i Norge, kvar kven som var ven og kven som var fiende under Krigen kanskje endå ikkje har blitt gløymt.

Deltakarar førebur sin ’eksamen’: å ha eit undervisningsopplegg på 20 minutt for resten av gruppa.

Etter fullført kurs skal det no bli spanande å sjå kva desse deltakarane får til av opplæring av andre, og evt mekling av konfliktar i sine miljø (me skal ha planleggingsmøte denne veka). Engasjementet har iallfall vore stort, og deltakarane sjølve har fokusert rett mykje på viktigheita av slikt arbeid her i landet, for å dempe både fortidige og eventuelt framtidige motsetningar mellom folk.

Deltakarundervisning i vår standard organisering av rommet – alle saman i same sirkel.

For min og Sigri sin del er det no informasjonsarbeid som står øvst på programmet vidare, samt at Lotte, sjefen vår i Norge, kjem på besøk til helga for å helse på og evaluere opplegget her nede. Og eg kan opplyse om at bloggoppdateringa mi vil bli betre framover. Så det er berre å gle seg!
-H

Ein deltakar presenterer tips til god kommunikasjon – ein hjørnestein i konflikthandtering.

Inn i ringen – ein artig øvelse som set kreativiteten på prøve. Her første deltakar ut.

Andre deltakar i ’Inn i ringen’ utforskar utfordringa som ligg føre.

Tredje deltakar prøvar å manøvrere seg inn i ringen blant dei andre.

Meklingsrollespel: Eg og Sigri spela to gutar i ein konflikt medan alle kursdeltakarane fekk prøve å mekle mellom oss. Eg storkosa meg og det vart eit godt sluttresultat.

Sigri – litt sliten etter mange lange dagar og endå fleire skrivne flipover-plansjar.

Nokre av deltakarane poserer saman med kurshaldarane for å markere at kurset er over og at alle har blitt instruktørar i konflikthandtering!

And, on Sunday, the day was finally here. It even went quite well, despite some delays, rain and challenges with distributing prizes and food. All in all, I am both relieved and happy we were able to pull it off in the manner we did.

These are some of the highlights of the day, from my perspective:

1. We had a lot of people coming to our event. More than one hundred participants, volunteers and potential volunteers from the Tumba and Ngoma sectors here in our district (Huye), and some 3-400 spectators.

Quite a lot of people made it to the event. Here during the Red Cross Dissemination by Nusura.

2. The Red Cross message was given through various means, not least through the wonderful sketches that showed so much enthusiasm, creativity, and talent. I guess that was also the case for the songs, even though I didn’t understand much of the lyrics (in Kinyarwanda).

TV-sketch about the Red Cross which was very popular with the crowd. I love the expressions on some of the audience.

Red Cross Helicopter with battery-driven rotors! Another very popular sketch - about Red Cross Emergency response.

3. The sports of the day were conducted with great energy and competitive spirit. Many impressive sport feats could be seen in Huye Stadium this day. Mini-football, 800 m race, sack race, water race, and acrobatics were on the program.

Scene from the boys' mini-foot match. A muddy affair.

Girls from Ngoma celebrate the only goal of the match while a player from Tumba sector despairs.

The start of the 2-lap-race around the stadium.

The sack/mud race created many interesting situations. Luckily noone got hurt.

Acrobatics - scorpion style!

5. That our fellow organizers (all volunteers) did such a great job in organizing everything! I have to mention in particular the committee members Emmanuel (Master of Ceremony), Nusura (Red Cross dissemination), Norbert (first aid-responsible during the day), Justin and Egide (responsible for sports and for the participants), as well as Edmond (District President, who helped us with many practical issues before and during the day).

Nusura in the center of attention - carefully recording the order in which the water race participants finished.

6. That some of our bosses were able to come and be our guests of honor during the day, and that they seemed to enjoy themselves.

Some of our guests of honor: Francois, Coordinator for all of the South Province Red Cross; Jean Paul, Organizational Development department in Kigali; Robert, OVC Coordinator in Gisagara; Sigri, Youth Delegate.

Our contact person and Youth Director Paul together with Sigri and I.

7. That Sigri and I had taken initiative for the whole things, distributed responsibility, and that I am getting used to saying some words to big gatherings of people.

Getting used to speak, but still need to work on my pose.

It’s approaching Christmas and a trip back to Norway to see family and friends, but after arranging this event I’m more confident than ever that coming back and continuing our work here will be a great and rewarding experience in which we can make a difference for the youth work in Rwanda Red Cross.

The ceremony for the mini-foot winners, who received some very popular Red Cross caps as prizes.

PS. Alle bilda er no moglege å sjå i stor versjon via min Flickr-konto i stor versjon ved å klikke på dei.

Velkommen til Akagera Nasjonalpark

Bøffelflokk på vandring - av dei mest fascinerande dyra i parken, synes eg.

Liten pippip i eit tre fullt av likesinna rett ved inngangen til parken.

Bøffel som står og slaggar (evt siklar, om det er litt mindre dialekt)

Bilen vår, samt guide (lengst til venstre), sjåfør (som høgg ved), Sigri på veg opp i eit tre, samt Claire og Vincent som observerer.

Ein heilt usannsynlig stor mengde grashopper som tok av når bilen vår kom køyrande skapte ei eventyraktig stemning då desse antilopene hoppa rundt i bakgrunnen.

Eit av dei høgaste punkta me var på i løpet av dagen lot oss nyte landskapet, ikkje berre dyrelivet.

Toppen av åsen der me slo leir for natta.

Akagera-gjengen har akkurat ete kveldsmat og fyrt opp bålet, før posering for sjølvutløyst kamera.

Eg og bålet. Bilde er teke enten av Sigri eller av Vincent (usikker på kven av dei, men sikker på det var med mitt kamera ).

Utsikta frå telt-opninga før soloppgang. Legg merke til sebraflokken i bakgrunnen. Eg vakna av trampinga rundt teltet.

Tre og tåkehav i soloppgangen.

Soloppgang.

Vincent, medsammensvoren soloppgangfotograf, dog med feil kameramerke.

Sigri ved teltplassen før leir-oppbrudd. Sebraflokk og akasietre i bakgrunnen.

Einsam bøffel i morgonlys.

Sebrarumper.

Skilpadde som karra seg over vegen, men litt redd gøymte seg då me stoppa for bilder.

Masse impala i parken. Her ein hann som poserar.

Imapala i sprang. Skulle berre ønske eg fekk med alt av horna!

Tåkehav.

To dagar eg skal leve lenge på.

Manioc-hausting i nært samarbeid med ein rwandesisk kollega. Den jamne rwandesar er langt tettare knytt til jorda enn dei fleste av oss nordmenn. Foto: Sigri Aurora Stokke Nilsen.

Først av alt må eg seie at det kjenst utruleg bra å få lov til å jobbe utanlands for ein så bra organisasjon som Røde Kors – med sitt unike mandat, sitt mangfoldige spekter av aktivitetar, og sin enorme utbredelse i verda, alt motivert i ønsket om å hjelpe dei som treng det mest. Å ha denne store, seriøse organisasjonen i ryggen medan eg er ute er også skikkelig betryggande, enten det er snakk om praktiske, medisinske eller sikkerheitsmessige utfordringar som måtte oppstå (men som foreløpig har gått veldig uproblematisk – bank i bordet). Det å kunne jobbe fulltid med den nystarta ungdomsbevegelsen her i Rwanda, og som av den grunn er ganske open for nye innspel, er også veldig meiningsfullt, og det kjenst verkeleg som me kan utrette noko positivt som forhåpentlegvis også kan gje frukter etter at me har reist heim. Eg byrjar også å bli veldig vant med å jobbe sjølvstendig på kontoret vårt, å legge langsiktige planar for aktivitetar og budsjett, å helse på og småprate med diverse viktige folk i Røde Kors og samfunnet elles, samt å bygge opp stadig større kunnskap om Røde Kors generelt og i Rwanda spesielt.

Planleggingsmøte for det kommande Røde Kors sports-arrangementet, på universitetsgruppa i Butare sitt Røde Kors-kontor.

I tida som kjem ser eg fram til å fortsetje med å utarbeide ein organisasjonsguide som kan styrke kunnskapen og initiativet i lokalgrupper, å halde workshop i konflikthandtering etter nyttår, samt å ha ansvar for diverse arrangement (det første skikkelege søndag om halvanna veke) og halde fram med informasjonsarbeid (som denne bloggen). I tillegg merkar eg at å møte så mange ungdomar her som identifiserer seg i så stor grad med Røde Kors også smittar over på meg og mitt eige engasjement for organisasjonen, noko som inspirerer meg til meir frivillighetsarbeid heime i Norge, eller i utlandet. Har du aldri prøvd å vere frivillig for Røde Kors er det også noko eg sterkt anbefalar – det er aldri for seint å prøve ut noko som er så bra!

Sigri svingar seg i den tradisjonelle dansen under det store møtet for partnerforeiningane til Rwanda Røde Kors.

Igjennom oppholdet mitt her nede lærer og opplever eg veldig mykje som eg neppe hadde fått i studiar eller jobb heime. Ikkje minst gjeld dette erfaringar frå eit land som er svært annleis enn mitt eige, både kulturelt, historisk, språkleg, og naturmessig. Sjølv om me vart ganske grundig førebudde på kulturforskjellar før me drog var det likevel noko heilt anna å oppleve dei på kroppen her nede. Dette har inkludert svært mange positive opplevingar, som for eksempel: å bli varmt møtt som gjestar med ein diger porsjon omsorg – noko som vil seie å bli teke med ut på middag av kontaktpersonen vår kvar kveld den første månaden; å bli invitert på bryllupsfeiring til folk me knapt kjenner; å bli møtt av enorme smil dersom me helsar folk på kinyarwanda på gata; å få lære vaksne folk å symje (Rwanda har ingen kyst, berre eit par innsjøar); å oppleve overraskingsbursdag for Sigri arrangert av lokale frivillige; å bli invitert med heim til folk me akkurat har blitt kjent med, og til den vekentlege volleyball- eller fotball-økta deira; å få innblikk i mat/drikke/klappe(!)kultur då me vart med ei gruppe frå Rwanda Røde Kors drog på utvekslingsbesøk til Burundi Røde Kors; å bli kasta ut på dansegolvet for å prøve meg på tradisjonell dans; og det å alltid bli behandla med stor respekt.

Sigri blir overraska med kake på bursdagen, attpåtil på vår favorittrestaurant i Kigali.

Det skal ikkje leggast skjul på at opphaldet så langt også har innebore nokre større og mindre utfordringar, som: å veldig ofte ikkje få informasjon om ting som angår deg som skal skje eller blir endra; tidvis laaaang veeeeeeenting på folk eller hendingar eller godkjenningar eller svar (det er meir høfleg å la folk vente enn å ikkje ta seg av dei); eit heilt anna hierarki i organisasjonen så vel som i landet generelt enn det me er vant med heimanfrå; at saker og ting ofte blir gjort på ein måte som er svært framand for oss – og at dette gjerne kan vere vanskeleg å komme med nye innspel, ja i det heile tatt å diskutere på ein måte som både er respektfull og forståeleg; og det å alltid bli behandla med stor respekt kanskje mest fordi du er kvit og rik og utlending). Det har blitt meg fortalt frå fleire hold at det 8. Røde Kors-prinsippet er fleksibilitet (for ei oppfrisking på dei 7 gå hit), og det kan eg på ingen måte avkrefte etter 2 månader som ungdomsdelegat. Alle desse erfaringane har likevel lært meg mykje nytt og har bidrege til eit nytt perspektiv på heimlandet mitt, som eg likevel saknar innimellom (saman med familie og vener), også ein del av det å vere ungdomsdelegat.

Nokre høgtidelege anledningar har det også vore, og då er det berre å ha på seg finstasen - dress på meg og tradisjonell kjole på Sigri.

Av andre ting det eg vil trekke fram er det å bli kjent med eit land med ei så spesiell (og grusom) historie både uhyggeleg og fascinerande, og noko ein blir minna om stort sett dagleg. At samfunnet her likevel fungerer så bra som det gjer, og at det er så trygt å bu her er veldig gledelig, sjølv om den politiske situasjonen i landet framleis er ganske spesiell. Eg held framleis på å føle på kva det er passande å skrive om desse temaa, både som representant for Røde Kors, og i forhold til folk og instansar her som har vore meir direkte påverka/påverkande på hendingar i fortida. Det å ikkje kunne språket begrensar naturleg nok kva informasjon og nyansar me får av situasjonen i dag, men det er heldigvis ein del folk her me kan prate veldig åpent med om desse tinga. Etter kvart som vår kinyarwanda – og ikkje minst min fransk blir betre (Sigri er allereie veldig flink i fransk), håper eg å bli endå betre integrert i samfunnet her. Språkundervisninga me får dekt er også ein super bonus synes eg, ettersom eg likar å lære språk og det kan vere svært kjekt å ha litt fransk innabords til seinare, både privat og jobbmessig. Men stort sett går det på engelsk, noko eg er glad for å ha såpass mykje bakgrunn i, i motsetning til ein del av dei me jobbar saman med. Lettare å forholde seg til enn både språket (og vanskane ved det) og den fæle historia er den vakre naturen som er overalt rundt oss! Det å ha så mykje grøne vekstar overalt, å leve få minutt frå næraste vesle skog, å dagleg få skue ut over dei nydelege åsane som stort sett utgjer heile landet, å få bade og nyte øyliv på lake Kivu, å stort sett alltid ha eit forutsigbart og svært behagelig klima, samt å sjå mykje framand dyreliv (vonleg snart gorilla-trekking!) er også eit stort pluss som ein må passe på å nyte og kose seg med innimellom pliktene som ungdomsdelegat.

Utsikt frå Amahoro (fredsøya). Lake Kivu i forgrunnen. Tusen åsar i bakgrunnen. Ein av dei vakraste plassar eg har vore i Rwanda så langt.

Sist, men ikkje minst, har eg i løpet av dei første 2-3 månadene blitt kjent med mange inspirerande personar. Mest av alle har eg blitt kjent med min meddelegat her nede, Sigri Aurora, som eg har levd svært tett innpå, både jobbmessig, i kvardagens praktiske gjeremål, og sosialt. Å leve slik er utfordrande, men givande, ikkje minst når eg har vore så heldig å bli plassert saman med ei såpass initiativ- og kunnskapsrik jente, som ofte har forskjellig syn på ting enn meg, men som eg likevel føler eg kan samarbeide godt med og likar å gjere ting saman med.

Eg og min meddelegat Sigri, saman med årets rwandiske ungdomsdelegatar i Noreg, Fify og Kenneth.

Dei andre delegatane, frå Norge og frå Rwanda, Sudan og Nepal, er eg også veldig glad for å ha møtt (på kurs både i januar og i august/september), og slik sett starta den kulturelle utvekslinga allereie før eg forlèt Norge. På desse kursa fekk me også tips og råd om det å jobbe i utlandet frå svært erfarne folk innan Røde Kors. Sist, men ikkje minst har eg her ned møtt mange supre rwandesarar som eg ser fram til å bli betre kjent med, og mange erfarne ikkje-rwandesarar som har gjeve oss mykje innsikt i det å jobbe med bistand internasjonalt.

Youth Basic Training Course anno 2009. Kalde dagar, varme minne. Er du med neste år? Foto: Røde Kors.

For å gjenta meg sjølv, så er eg utruleg glad for og kjenner meg skikkeleg heldig som får oppleve alt dette. Difor unner eg alle som synes dette høyres freistande ut å få ei tilsvarande oppleving. Og det første steget er å søke….

Dersom du som potensiell ungdomsdelegat har spørsmål eller av anna grunn ynskjer å komme i kontakt med meg må du gjerne sende ein e-post til harald.viken(alfakrøll)gmail.com. For meir informasjon om neste års oppdrag og utlysingstekst, sjå oppdatert side her.

Blod1: Dagen starta med blodgjeving for nye frivillige. Her er fjorårets rwandiske ungdomsdelegat til Noreg, Aline, i ferd med å gjere dagens første innsats, med skrekkblanda fryd.

Blod2: Djup konsentrasjon og høg presisjon når vår kontaktperson Paul blir tilkopla blodposen han skal fylle.

Sukker1: Det blir drukke sjokkerande mykje Fanta og CocaCola her i landet, men etter å ha gjeve ein halvliter blod, så kjem det godt med.

Sex1: Ikkje lange pausen for ein tidlegare ungdomsdelegat. Eit par timar etter blodgjevinga høyrer ein skare av friviljuge Aline snakke om seksuell helse og seksuelt overførbare sjukdomar. Sigri assisterer nede i høgre hjørne.

Sex2: Dei frivillige får prøvd sine kunnskapar om symptom, skadeverknader og utbredelse av seksuelt overførbare sjukdomar, igjennom eit Røde Kors-’puslespel’ tilpassa Rwanda av fjorårets ungdomsdelegat Camilla.

Sex3: Fullsatt sal av konsentrerte ungdomar lærer om korleis ein kan beskytte seg.

Sukker2: Som bloddråpar ligg colakorkene igjen på golvet etter at dei friviljuge har fått sitt sukkerpåfyll og startar på vegen heimover.

Når det gjeld det siste punktet, magi, kjennest det litt meir vidløftig, uhandgripelig og subjektivt enn dei fyrstnemnde. Her kjem nokre kandidatar til kva som kan ha vore det mest magiske på turen hit til nordvestlege delen av landet.

Magi1: Internett på mobilen – kan trollbinde nokon og ein kvar når den generelle nett-tilgangen er såpass begrensa.

Magi2: Guten som kom springande og kasta seg i armane på Sigri med det akkompagnerande ropet ”MUUUUZZZZUUUUUUNGUUUUU!!!!!” Magisk augneblink for både born og muzungu? (’Muzungu’ betyr framleis ’kviting’)

Magi3: Engasjementet til dei unge friviljuge på skulen i Musanze, som viste oss skuespel av førstehjelp (med stol til båre), og som formeleg tørsta etter meir Røde Kors-informasjon.

Magi4: Den fredfulle stemninga på besøk hos nonnene i Gisenyi som serverte frukt, te, og heimelaga ost og vin, nytt saman med rwandisk kortspel. Me like! Forøvrig blir rwandisk telefonkultur illustrert ved vår kontaktperson, Paul.

Magi5: Kveldsstund ved Lake Kivu, Rwandas einaste skikkelege vannansamling – eit syn som varmar for ein gut oppvaksen i havgapet på Vestlandet.

Og for ordens skuld:
Blood Sugar Sex Magik © Red Hot Chili Peppers